Litt om oss gutta

Jeg står fremfor speilet idag, og prøver å få litt skikk på min hårsveis..
Tittelen på bloggen min er ingen tilfeldighet.., -jeg ER et bustehaue!
Samme hvordan jeg prøver å få lagt frisyren, så spretter håret ut igjen som stålfjærer... Med andre ord, -et villniss...

Denne danderingen er et tålmodighetsarbeid, og jeg får god tid til å la tankene vandre..
Det er en kjent sak at jenter bruker lang tid foran speilet, men det er kanskje ikke så viden kjent at vi menn også tilbringer en stor del av livet vårt der, -om enn litt mer i det skjulte. Mang en dasstur avsluttes med noen minutter sexylook-øvelser...

Idag er vel ikke hårpryden det viktigste i livet mitt, men jeg husker godt hvor stor nødvendigheten av den perfekte image, var på ungdomsskolen.

Det skjer noe med oss karer i den alderen der...
Noen får hår "der nede", tidligere enn andre, til stor misunnelse fra de andre gutta som fremdeles flyr rundt på spedbarnsstadiet.
For enkelte kan dette være fryktelig frustrerende, -så frustrerende at de faktisk limer på noen hårstrå, for å få høyere status i kameratflokken..

Det blir unektelig litt morsomt når en niåring kommer løpende frem fra "skiftebusken" på badeplassen, med helt "hårete" utstyr...

Fantasien har som sagt ingen grenser, så selv om disse tingene blir usynlige idèt vi drar på oss buksene, stopper det ikke der...
Noen stapper en sokk eller lignende nedi underbuksa for å få en skikkelig "bul"...

"Grodan" hadde et sinnsykt drag på jentene, selv om han hadde gjennomsnittsbul på "levisen".., -det måtte være noe annet som var "pop", hos ham... -en hemmelighet han ikke ville dele med oss dødelige.., -men hva?
Han hadde moped, -og kunne bruke motorsag, men det hadde vi andre også, og motorsaga var det ingen stor kunst å beherske...
Det var nok helt andre grunner for Grodans popularitet hos damene.

-Kunne det være midtskillen?

Selvfølgelig måtte det være det!
Merkelig ingen hadde tenkt på det tidligere?
Her hadde altså jeg flydd rundt som en idiot med kjedelig sidesveis!
Det ble mange timer foran speilet med innøvelse av nye og uvante
kjemmebevegelser, men tilslutt fikk jeg det til...
Etter noen lure blunk til speilbildet, var jeg  klar for verden,
-med min fantastiske "newlook"...

-Jentene ville falle som fluer!

Men akk.., -det hjalp ingenting..,

-Ikke en dritt...

*** 

«Arret»

En 16 år gammel gutt sitter i en legestol, mens doktoren syr sammen et blødende splittet øyelokk. Noen minutter tidligere hadde legen dratt ut store trefliser fra det blodige øyeeplet. Klærne til guttungen var gjennomdynket av størknet blod.. Han hadde sittet og ventet 4 timer på utsiden av legekontoret, for at legen skulle få tid til å kikke på hans ødelagte øye. En arbeidsulykke på yrkesskolen i forveien, var årsaken til at han nå satt her...

Legen hilste farvel, og sa lykke til, da gutten forlot operasjonsstolen. Vel ute, funderte guttungen på hvordan i allverden han skulle komme seg hjem disse 3 milene til hjembygda. Det var blitt kveld, og ingen busser gikk. Blodig som han var, kunne han heller ikke regne med å få haik med noen bilister heller. Halve ansiktet var også dekket av en bandasje.

Det var bare en ting å gjøre, og den aller siste fortvilte utvei... Ringe far sin, og be han hente seg...

Guttungen hadde ikke noen andre valg. Vondt begynte det å gjøre også , -bedøvelsen begynte å gå ut...
Faren var av den «sinte» typen. Ikke vanlig «sint», men stein hakke gal. En sadistjævel uten like. Og nå måtte han antagelig «provosere» sin far igjen. Uheldigvis. Han visste «overhodet» kom til å bli rasende over å bli maset på, men han måtte gjennom dette. Koste hva det ville...

Guttungen skrapte sammen de siste myntene han hadde i lomma, og gikk inn i en telefonkiosk.
Det ble som han forutså. Faren eksploderte i et helvetes sinne av en annen verden.
Hvilken jævlige guttungkødd som «måtte» bry sin slitende, hardt arbeidende far på denne tiden av døgnet! -Og med noe hælvetes småpiss som en liten jævla skarve øyeskade! Forbanna pysefaen!
Her skulle han altså jobbe seg ihjel for at guttungen og resten av familien skulle ha hus og mat! Eide ikke folk skam lenger! Unnet ingen ham denne rettferdige hvilen han tok på sofaen hver kveld, etter arbeidstid? Faen heller! Utakk er verdens lønn...

Sterkt motvillig kjørte faren disse 3 milene ned til byen for å hente den «pysete jentungen».
Da den blodige sønnen prøvde å sette seg inn fremme i bilen, ble han dyttet ut igjen, og beordret inn i baksetet, -oppå ei gammel avis. Han ville ikke ha blodsøl over alt...

Faren begynte å kjefte og smelle med en gang, og lot guttungen gladelig få høre hvor jævlig og ubrukelig han var. Familieoverhodet hisset seg mer og mer opp etterhvert som de beveget seg ut av byen. Til slutt klikket det fullstendig for ham. Den rasgalne faren stoppet bilen i en sidelomme i veien, snudde seg, og slo til guttungen med knyttneven av full kraft.., midt i det ødelagte øyet, så blodet sprutet ut på sidene av bandasjen.

Guttungen husket ikke mer før han våknet neste morgen. I en «mørkerød» seng...

Han verket noe infernalsk i det skadete øyet, og satte seg opp i sengen. Kanskje han skulle sjekke synet? -Løsnet forsiktig bandasjen, og prøvde å få åpnet det vonde øyet. Det var bare et grårødt svakt lys! Han kunne ikke skjelne noe i rommet. Han var blind!!
Var det selve ulykken, eller farens knyttneveslag som hadde blindet ham? Guttungen hadde sine anelser...

Kort tid etter gikk det grå stær i øyet som følge av skaden.
I 20 år skulle han gå rundt med kùn et virksomt øye...

For en uke siden skrapte de ut min knuste og stærbefengte øyelinse, og satte inn en kunstig...
Og av alle undre.., -«Guttungen» SER igjen!

I dag kom «reaksjonen» så det smalt..

Undertegnede sitter her med gledestårer rennende nedover kinnene.. Ikke bare på grunn av at synet, men at enda ett av min fars «visittkort» ble fjernet fra mitt legeme...

-Ett «arr» mindre... både fra kropp og sjel...

***

Jeg ligger splittnaken

Som de fleste antagelig har fått med seg, har undertegnede altså just hatt en øyeoperasjon. Fikk satt inn ei helt ny linse etter å ha vært stein stokk blind på det ene øyet i 20 år. Operasjonen gikk greit, men det er blitt endel nye ting å forholde seg til i etterkant.

For det første, har det åpenbart seg mye «nytt land» på min tidligere blindside, altså, -på venstre sia av det snørrbefengte snyteskaftet. Der det tidligere ikke eksisterte noe, er det nå brått blitt store uutforskede vidder.
Jeg liker å gå tur på vidda, både på Hardanger`n og i Finnmarken. Nå har jeg plutselig blitt så heldig, at villmarken ikke trenger å oppsøkes mer.., - jeg får den servert rett inn i stua istedet! Mygg og turistfri. -Det kan ikke bli bedre.

Undertegnede kan ikke fordra liten plass, og det verste jeg kan tenke meg, er å dulte borti, eller rive ned noe greier fra ei hylle eller lignende. Får mildt sagt griseklaus, -og blir dritsur.
Stua, hvor jeg tidligere holdt på å slukes av det «sultne» billigveggpanelet, er med ett blitt en saga blott. Undertegnede har med andre ord fått dobbel så stor plass til disposisjon. Og DET råsvære kjøkkenet.., -med mye mer oppvask selvfølgelig...

Til min store glede, har jeg også fått ei brei dobbelseng, og kan iallefall breie meg litt. Ligge og flyte litt utover... Ligge på tvers... Du store tid... Herlig!

Apropos, seng ja.., -er litt bekymra her i dag...

Når man har hatt slik en operasjon, er det av ytterste viktighet å beskytte synsorganene mot alt av fremmedlegemer. Man skal altså ikke fylle øyehuler med bjørkekubber, spiker, bakterier eller anna drit. Bakteriene er de farligste. Som en forholdsregel er man påbudt drypping av øyet 6 ganger daglig, med noe som mest av alt, -kjennes ut som ren batterisyre...
Det skal holde eventuelle basselusker i sjakk, men holder såvisst også stakkaren bak øynene i sjakk.., -sjakkmatt.

Den først måneden skal øyet beskyttes med en slags plastkopp hver natt. Dette er jævlig nøye, og av aller største viktighet. Dette er fordi man ikke skal gni seg direkte i øyet med fingre, knær eller knoker. Infeksjonsfaren skal altså taes på ramme alvor.
Undertegnede har ikke lyst å bli blind igjen, og følger antibakterieprosedyren ned til minste detalj. Og litt til...

Denne plastbeskyttelsen skal altså teipes over øyet hver kveld. Det er et sant helvete å få festet denne tapen på en hensiktsmessig og tilfredsstillende måte. Tape henger som kjent dårlig på fettglinsende hudormer, og må nesten surres rundt haue for å få full heft. Men hva gjør man ikke for sikkerheten? Synet er det viktigste vi har, og en skal ikke slurve med slikt.

Da jeg igår kveld gjorde meg klar for bualulling i min nyrvervede «dobbelseng», var haue så tilsurret, at jeg nærmest så ut som en Tuth-Ank-Amon-lookalike. Det var nesten så jeg hadde lyst å «slappe av» i 3000 år.., -og aller helst i en pyramide.
Anyhow, jeg slengte meg splittnaken innunder dyna. Og javisst, jeg fordrar heller ikke noe som klemmer noen steder når jeg sover. «Sakene» skal ha god slingringsmonn for at søvnen skal bli grei.
Etter å ha dobbelsjekket plastbeskyttelsens festeanordning, sovnet jeg som en stein.

Aner ikke hva jeg drømte om i natt, men det har tydeligvis gått vilt for seg... Undertegnede var gjennomblaut av svette da han våknet. Helt automatisk tok jeg handa opp til øyet for å kjenne om beskyttelsen fortsatt hang der.., -men dengang ei! Den var borte! I helsike...
Jeg lette høyt og lavt, men plastdingsen var som sunket i havet.
-Begynte å få litt panikk...

Brått meldte morrapissbehovet seg, og jeg styrtet inn på dass og slapp hele syndefloden. Det varte og rakk, og etterhvert ble det nesten kjedelig å stå der.
Jeg begynte å la blikket vandre litt rundt i rommet. Fra min øyekrok, via badespeilet, fikk jeg øye på meg selv bakfra..,
-Hva annet enn den fordømte øyebeskyttelsen hang og dinglet kledelig midt på ryggen?

Strålen klipte seg selv... Dægern!
Om ikke jeg hadde panikk fra før, så fikk jeg det i fullt firsprang nå!
Brått kom jeg til å tenke, -hva om jeg i søvne har gnidd meg i øya? Grøss!
Og den fingeren jeg hadde gnidd med..,
-Hvor i helsike hadde den vært, FØR den fant veien opp til øyet???

Nå sitter jeg her og venter på det totale mørket,
-og tør ihvertfall ikke lukte på fingeren...

;)

***

"Kornskördningen"

(For å få den «rette stemingen» anbefales det å spille bakgrunnsmusikken mens dere leser.)

De onde stemmene var kommet nærmere nå... Hadde hun virkelig etterlatt seg noe avslørende spor? Det var bare redsel og kaos i tankene hennes i denne stund. Ville hun kunne oppleve soloppgangen i morgen? Oppleve takknemlighetsfølelsen i hjertet over en ny dag? Oppleve morgenbrisens flørtende kjæling med hennes hår?

Hun var høyreist, vakker og vellykket.., -men også fryktet for nettopp det... Hennes tilstedeværelse var truende for enkelte.., -såpass truende at de ville henne til livs. Selv kunne hun ikke se på seg selv som spesielt «annerledes», hun ville jo bare leve et verdig og fredelig liv, akkurat som alle andre. Dessverre var det ikke plass for henne i denne verden. -Flukten var blitt Avena Fatuas hverdag...

-Hvorfor akkurat henne? Hva galt hadde hun gjort, annet enn å «være til»? Hadde ikke hun også livets rett? Stemmen hennes sprakk opp og ble etterhvert hviskende lav. Gråtende bøyde hun til side et par gresstrå for å få et lite overblikk av situasjonen. Det så illevarslende ut...

Hun visste det ikke nyttet å forsvare seg på annen måte enn å rømme, men det ble vanskeligere og vanskeligere for hver dag som gikk. Hun bar tungt i disse tider. I Avenas indre næret en ny generasjon seg av hennes livsblod. Det var noe vakkert som vokste der, noe som mer enn alt, ønsket å oppleve morgenduggens ertende lek med solens lysstråler, sammen med svarttrostens lystige sang.

Avena kjente også at tiden snart var inne... En mor gjør alltid det... Hun måtte ha ro. Det tryggeste nå var å gjemme seg, og bli ett med landskapet. Deretter var det bare å håpe på at ingen fikk øye på henne, i ferd med å gi verden sitt hengivenhetsbidrag...

Men hun var på defensiven.., og de lykkelige fremtidshåpene slapp ubønnhørlige sine tak, og fulgte taust med hennes tårer ned i sanden, for så å forsvinne. Hun ble stående en stund og stirre lengselsfullt etter dem...

-Helvete! «De» hadde satt kursen rett mot henne! Som intense og pesende blodhunder «hang» de fast i fotefaret. Naglet til sin misjon. Siklende, nådeløse og målrettede. Hennes Nemesiser...

Mange av hennes nære hadde prøvd å opponere, -uten hell. Rått og følelsesløst ble de meid ned for fote og tilintetgjort. En etter en... «De» skulle uskadeliggjøres, utryddes fra jordens overflate, og bringes til taushet for alltid... Nå var hun alene... -Helt alene...

Avena husket godt minnene fra svunnen tid hvor hun fikk være i fred, og kunne dyrke sitt hjertes største lidenskaper, kjærligheten til vinden og solens varme kyss. Borte var denne gleden nå.., borte var... alt... -bortsett fra ondskapens mørke skygge som fratok henne det livgivende lyset hun var så avhengig av.

-Hvorfor kunne de ikke bare glemme meg, eller vie sin oppmerksomhet til noe annet og viktigere? Hun kunne såvisst tilgi dem for sine tidligere synder om så var. Hat og bitterhet hadde aldri fått feste i hennes indre, fordi det lå ikke i hennes natur. Hun var skapt for å dyrke kjærligheten, og kùn det. Hatets munn lever kùn av hjertets gode skatter, og etterlater seg tomme og kalde rom...

Kongeriket Norge, ville jo så gjerne fremstå som et paradis på jord, og med fraser som, «Her kan alle leve i fred og harmoni. Ingen skal undertrykkes eller skades på noen måte. Enhver har rett til å fremstå offentlig med sine tanker, tro og meninger, -uten å kunne straffes for det»...

Det ser unektelig flott ut på et papir med et kledelig paragraftegn foran.., -men virkeligheten var en annen. Teori og praksis kan i noen tilfeller være motpoler som frastøter hverandre...

-Løgn og atter løgn! Tenkte hun.

Hvor mange var det ikke her i dette «fantastiske» landet som var forfulgt, eller hadde blitt utsatt for alvorlige overgrep fra myndighetenes side gjennom tidene? Tvangssterilisering, lobotomering, medisinering, drap og lemlestelser med øvrighetens velsignelse... Hendelsene var ikke så rent få! Men slikt skal helst ties ihjel. Vårt elskede og trygge Norge kan selvfølgelig ikke stilles i et slikt dårlig lys? Never.. Vi hadde da tross alt «Amnesty» og et «fillekontor» nedi Haag vi måtte forholde oss til? Skampletter som dette, druknet gjerne i fine, glatte ord fra godt betalte politikere...

-Jeg vil leve for faen! LEVE! Kan dere ikke høre meg? Prøv da for Guds skyld å forstå det! Hun bøyde hodet fortvilt ned mot marken, og visste i samme øyeblikk at skriking var nyttesløst i denne situasjonen. Hennes lille spede røst ble overdøvet av høstvindenes uempatiske uling over landskapet.

Myndighetene hadde utstedt en drapsordre på henne, og hennes like... Avena Fatuas dager var talte...

Enhver borger hadde rett, og ikke minst plikt til å uskadeliggjøre henne, hvor enn hun ble påtruffet. Hvilker metoder som ble brukt, var ikke så vesentlig, bare det ble gjort.., -100%!

-Ha barmhjertighet med meg! Ikke ta livsgnisten fra meg.., -vær så snill! Spar barnet! Have mercy............, Snille..!
 

Hun gikk ned på kne og gråt, igjen.., -til ingen nytte. Et hatsk grin fra en hevngjerrig forfølger var det siste hun fikk se i dette livet, før noe blankt hvislet gjennom luften, og blottla hennes indre blødende vitale organer under en blek høstsol, -en sol som aller helst ville kunne tittet bort. Noen ganger feller solen tårer, -og dette var en av de gangene...

Avena var ikke mer...

Liktalen ble kort og kald..,

-Du var en av DEM, derfor måtte du dø!

***

Musikk: «New beginning» av Yanni.

Den lille store kvinnen

Del 2

Hun var en fremmed fugl her i landet. Ensom og redd. Denne tandre fuglen hadde aldri greid å avklimatisere seg. Det var en kulde her i nord hun ikke hadde vært forberedt på, og som nå hadde truffet henne som en slegge.., igjen...

I tankene reiste hun til den andre siden av jordkloden, til det som en gang hadde vært hennes hjemsted. Hun så det hvitmalte flotte huset med den blomstrende hagen, og gikk inn for å hilse på hele sin familie som bodde der. Hennes mor smilte, og lurte på om hun ikke ville ha en kopp med varm kakao. Hun var ikke lenger kvinne i dette øyeblikket, men et lite barn som sprudlet av glede, og nikket samtykkende.
Varm kakao var det beste hun visste. Den lykkelige piken heiv seg deretter over en bolle peanøtter med skall på kjøkkenbordet, og spiste ivrig mens hun skrelte dem med vante håndlag. Peanøtter var også det beste hun visste...

Alt var ved det gamle og kjente. Hennes skøyeraktige far hadde listet seg bort til stekeovnen og prøvde å nappe til seg noen uferdige biter av den vidunderlige kyllingsteken, men gamlemor var raskt på plass og gav ham et par kjærlige klaps over fingrene. Han på sin side smilte overrasket, samt litt uvitende, og kløp henne deretter diskrè i baken. Alt var som det skulle...

Den lille vevre damen fortsatte sin reise gjennom barndommen.., -Den som hadde vært så trygg og god for henne. Det var lykkelige dager den gangen for en liten pike...

Ungdomstiden kom, med forelskelse, flørt og til slutt en kjæreste.., som også kom...
Hun ble gravid, og fødte en vakker sønn som ble forgudet over alt i verden. Den lille fikk hele hennes hjerte. Kvinnen var slik. Full av uttømmelig kjærlighet og omtanke...

Ting har alltid sin egen tid, -og det hadde også kjærligheten mellom henne og far til barnet.

Det skulle ikke bli de to...

Fortsettes...
 

***

Ensomhet

Då eg skulle ta ho bakfrå,

-var ho ikkje der...

Slik føles det å poste nye innlegg på VG-blogg i disse dager etter omleggingen...

***

Den lille store kvinnen

Del 1

Hun våknet opp med et rykk. Den lille vevre og aldrende kvinnens små skjelvende hender klappet febrilsk ved siden av seg i sengen. Lå han fortsatt der? Hennes førstefødte...

I mørket den natten måtte hun nok en gang konstatere at han var borte.., borte for alltid. Hennes lille kjære... Han hun elsket så høyt.., -som bare en mor kan...

Den lille kvinnen strakte seg etter nattbordlampen og slo den på. Tårene rant nedover hennes kinn, og den vonde klumpen hun hadde i brystet, brant som den sterkeste syre. Smerten ble til slutt så uutholdelig, at hun måtte kaste opp. Under sengen hadde hun en plastbøtte til slike foremål. Gråten og brekningene avløste hverandre i en uendelighet følte hun.., -men hun hadde gjort dette før. Det var en regel, snarere enn et unntak. Disse endeløse siste femti årene med savn, mareritt, og kvernende tanker hadde tatt hardt på den lille kvinnen. Hun var sliten nå...

Den lille spinkle hånda dro ut nattbordskuffen, og hentet frem en boks med hennes «trøst» gjennom alle disse år. Et par Valium fant vegen dit de skulle, og ble skylt ned med siste rest av vannglasset. Langsomt roet de bankende pulsslagene i brystet seg, slik at hun kom seg opp i sittende stilling. Kvinnen danderte puten bak ryggen, men dynen sparket hun ned i fotenden av sengen. Hun var varm og svett.

Den lille vevre dro de små spinkle bena innunder seg, og ble sittende og holde rundt dem med hendene. Sakte begynte hun å vugge fra side til side, -nesten umerkelig til å begynne med. Kvinnen var ikke klar over det selv, men denne formen for selvtrøst hadde hun hatt med seg fra barnsben av, hver gang frykten føltes uoverkommelig. Hun ble sittende slik lenge...

Da natten var på sitt mørkeste, dro kvinnen frem en stol hun kunne stå på, for å nå opp til det som sto oppå soveromshyllen. Et fotografi av hennes kjære sønn. Langsomt, for ikke å falle, kom hun seg ned igjen og bort til sengen. Der ble hun sittende og knuge på bildet inntil sitt bryst. Sakte begynte hun å vugge igjen, og tenke tilbake. Akkurat som hun hadde gjort i går natt, og nettene før... Tårene begynte å strirenne igjen... Hun var «tilbake i fortiden»...

Fortsettes...